October lost - måneden som gikk




Samfunnsvitenskapelige metoder av Sigmund Grønmo - bak på boka er innholdet kamuflert som læren om kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse, og redegjørelsen for ulike metoder og teknikker. Kan enkelt oversettes som.. matematikk.
Exphil I - filosofi- og vitenskapshistorie. Bok om mer eller mindre utdaterte tenkemåter til gamle utskudd som Platon, Aristoteles, Hume, Kant og Singer. Og et dusin til.
Opphavsrett av Ole-Andreas Rognstad - en solid fremstilling av opphavsretten (åndsverkloven), samt en behandling av vederlagsordninger, og vern for private håndteringssystemer, thankyouverymuch.

I rest my face.


Denne måneden har jeg hørt et tosifret antall timer på Alice in Chains. Melodiene er rufsete, tekstene er dystre, riffene er seige, stemmen til vokalisten er rå og brutal, og sammen blir det et helt vanvittig bra helhet. Jeg tar meg i å tenke at det nesten er blasfemi å synge med på låtene (selv om jeg ikke kan la være), for avdøde Layne Staley er virkelig the god of grunge, og låtene er så godt som hellige for meg. Selv om de mørke og tungsindige albumene deres kanskje ikke passer alle sinnstemninger, passer de i alle fall utrolig godt nå som kulda er i anmarsj - bare lytt og kjenn! Her følger en kort anbefalingsliste over låter som er verdt å sjekke ut på de beste albumene deres.

Fra albumet Facelift (debutplata, 1990):
Man In The Box - har en av platas aller deiligste riff (og tekst)
It Ain't Like That - så nær man kommer definisjonen på grunge for min del - det er så seigt!
Love, Hate, Love - en drøye seks minutter lang triumflåt for Layne Staleys store stemmeprakt.

Fra albumet Dirt (deres sterkeste plate, 1992):
Dam That River - et hissig spor med høyt tempo til Alice in Chains å være, og refrenget gir frysninger.
Rain When I Die - starter med en nokså svevende, instrumental intro, men sluttdelen river i øra.
Down In A Hole - nedstrippet låt som er så full av sjel og desperasjon at man nesten får tårer i øynene.
Would? - min absolutte favorittlåt av AiC noensinne. Den har faen meg alt, og jeg går aldri lei. Punktum.

Fra albumet Jar Of Flies (akustisk plate, 1994):
Nutshell - en klassiker, og også den mest spilte låta av Alice in Chains på radio - av gode grunner.
Don't Follow - et overraskende spor sunget av backingvokalist Jerry Cantrell. Countryvibber som funker!
I Stay Away  - har en jagende melodi, seigt tempo og innslag av strykeinstrumenter. Og ja, kombinajsonen er herrrlig.


I løpet av denne måneden har det blitt noen hjemmehelger, og når timeplanen står tom, overrasker stadig kjæresten med nyinnkjøpte filmer vi kan kose oss med sammen. Like it.


Robin Hood - jeg hadde visse forventninger til denne filmen, og ønsket at den skulle være et skikkelig episk stykke om legenden som stjal fra de rike og ga til de fattige. Disney-klassikeren om Robin Hood var min store favoritt i barndommen, og jeg gledet meg til å se denne storsatsningen med Russell Crowe i hovedrollen, og hadde et bittelite håp om at han skulle gjøre karakteren verdig - slik jeg husker den. Jeg kan kanskje ikke nekte for at han gjorde en god tolkning, men for meg ble det nedtur. Altfor mange karakterer og altfor mange kompliserte relasjoner mellom dem gjorde at jeg falt av lasset ganske tidlig, og dessuten var han mer politiker og hærfører en velgjører for de fattige. Okei, Disney-filmen jeg husker var kanskje en modifisert barneversjon av legenden, og den Robin Hood jeg har å sammenligne med var strengt tatt en rev. Point is - filmen var ikke etter min smak uansett.


Iron Man II
- SKUFFA! I første film er Robert Downey Jrs tolkning av rollen som Tony Stark mesterlig - han flyter over av sarkasme og likegyldighet, og da jeg først så den på kino konkluderte jeg fort med at Iron Man må være en av de råeste superheltene noensinne. Forventningene til oppfølgeren var derfor skyhøye (noe som aldri er lurt å tillate seg i grunn), og jeg ble desto mer skuffet over det jeg så. Jeg overdriver ikke når jeg sier at samtlige av karakterene snakket i munnen på hverandre i hver eneste dialog, og de sarkastiske kommentarene og den likegyldige holdningen til Stark var overdrevet til det pinlige. Han ble rett og slett en parodi på sin egen karakter. På et punkt i filmen vandret til og med tankene til Kristen Stewarts rolle som Bella i Twilight (!!) - verdens jævligste karakter i historiens mest begredelige filmproduksjon. Denne skuespilleren har et syndrom som gjør at hun ikke klarer å fullføre ord med mer enn to stavelser uten å stamme, nøle eller stotre, og at Tony Stark plutselig har fått samme diagnose fikk jeg smertelig erfare gjennom filmen. Damn it. Jeg vil grine.


9
- animasjonsfilm om en gruppe filledukker i en post-apokalyptisk verden der mennesket har blitt utryddet av maskiner. Jeg hadde aldri hørt om filmen før, og visste derfor ikke hva jeg kunne vente, men ble positivt overrasket. Filmen var kanskje en smule sær (i god forstand), men hva annet kan man vel regne med når Tim Burton er med i produksjonsteamet? Månedens opptur på filmfronten, indeed!

Hva har din oktober vært fylt med?

2 kommentarer

bangyourhead

01.nov.2010 kl.19:49

Har faktisk ikke sett noen av de der, men ingen av dem er filmer jeg MÅ få med meg heller. Det er èn film jeg har sett ganske nylig som jeg skal fortelle om i morgen;) Ellers har det vært jobbing, Annihilator-konsert, Halloween og organisering av flyttelass.

Syringe

01.nov.2010 kl.20:11

Ser fram til å høre hvilken film det er, jeg er inne i en skikkelig filmperiode nå egentlig, og ser nesten hva det skal være! Så alle slags tips tas imot med takk for å si det slik :P

Skriv en ny kommentar

Syringe

Syringe

21, Nord-Odal

tedrikkende yeti som lever for (og av) livets små, uvurdelige øyeblikk!

Categories


Archive


hits