Lesser beings

Han sitter på bussen - vindusplass, alltid vindusplass, et sted i bakre del av kjøretøyet - og myser. Kveldssola treffer ruta slik at alle fettete fingeravtrykk fra snørrete skolebarn er det eneste som fyller synsfeltet, og han trekker blikket til seg før lyset får han til å nyse. Den middelaldrede mannen som har presset sitt tykke vesen ned ved siden av han, rykker til av den brå bevegelsen, og svetteperler på overleppa renner ned i munnen hans. Det er prisen å betale for å sitte innerst ved vinduet og stirre seg fullstendig vekk fra stram svettelukt og støv og inn i våkne drømmer. Du har øynene åpne, og gir motbydelige passasjerer mot og mulighet til å spørre om du kan væresåsnill å flytte bagen, tusentakk, og du har egentlig ikke noe valg.

Det er ikke idiotsikkert, men å plassere den gråslitte bagen som et ekstra barn i setet ved siden av pleier å holde folk unna. Har du i tillegg øynene lukket og trening i å holde øyelokkene fra å dirre, har du fratatt påstigende passasjerer en god porsjon guts til å lene seg over bagasjen din og prikke deg ut av liksomsøvnen for å kapre plassen. Eller bare for å spise knekkebrød tjuefem centimeter unna øret ditt. For å sovne med åpen kjeft og lene et slapt hode mot skuldra di i hver eneste høyresving. Eller for å gnisse de klamme lårene sine inntil dine resten av bussturen, om du er riktig så faens uheldig.

Til tross for at han generelt ikke liker mennesker, drar han alltid med seg tøybagen sin mellom seterekkene, til han ikke kommer lenger bak. Når lange bussturer langs de samme asfaltveiene er en del av rutinen dag etter dag etter dag, trenger du etterhvert noe nytt - variasjon i alt det ensformige. Etter en tid går du lei av å stirre ut gjennom skjoldete vinduer på landskap som aldri forandrer seg. Du blir til og med lei av å høre på favorittmusikken, fordi den kjedelige kjøreruta gjør låtene kjedelige - sangene blir soundtracks of boredom, og du har ikke råd til å miste favorittlåter på den måten. Uten musikk, sitter du plutselig ikke igjen med annet enn hikstene fra bussjåførens feilgiring, og medpassasjerenes underlige lyder. Uten noe av interesse utenfor vinduet, vendes også blikket mot de ukjente, snakkende, hostende skapningene som hele tiden stiger av og på.

Hver dag lirker han derfor med seg den sprekkeferdige tøybagen langs hele midtgangen, til vindusplassen på nest bakerste setepar. Han trenger utsikten. Oversikten over den alltid voksende og minkende ansamlingen av bakhoder som fyller resten av kjøretøyet foran ham. Mengden av jobbpendlere, studenter, unge mødre uten førerkort, innvandrere uten penger. Konditorer, rørleggere, bibliotekarer, befal, diabetikere, pensjonister, arbeidsløse, skattesnyltere, trygdepakk, pinsevenner, kleptomane, kvinnemishandlere, pedofile. I løpet av de trettifem sekundene det tar for en person å betale for billetten og finne seg et sete, har han allerede gitt dem et liv. En alternativ tilværelse som enten stemmer eller ikke stemmer med virkeligheten. Han bryr seg ikke. Det eneste han vet fra tilskuerplassen sin er at samtlige av de påstigende er fullstendig blottet for verdighet. Ubrukelige. Som håravfall i en frisørsalong. Lesser beings.

Se bare på kvinnemennesket som står og venter ved busstoppet utenfor sentrum hver eneste fredag. Han har selvfølgelig gjennomskuet henne for lenge siden. Alltid har hun det samme blyantskjørtet og den samme matchende blazeren, men hun betaler kun med kronestykker. Ei fattiglus, naturligvis. Garantert tigger. Han kan ikke vente med å se hvordan hennes skjøre fasade slår sprekker når snøen kommer, og hun må bytte ut sitt ene antrekk med noe varmere. Om hun har råd. Om hun nedverdiger seg til å stjele fra en uff-container. Eller whatever. Når temperaturen faller, gjør den løftede tiggerhaka det også. Det vet han.

Se bare på mannen tvers over midtgangen med tredagersskjegg, teg heuer-klokke og hendene foldet i fanget. Hittil har han skottet urolig rundt seg et dusin ganger før han har lukket øynene og klødd seg i skrittet. Han har vært utro, naturligvis. Med en kone sittende hjemme har han luftet pikken hver eneste helg siden det gikk opp for han hvilken dårlig idé det var å gifte seg. På den dunkle puben forrige helg fikk han sjansen til å dra ned smekken og gi etter for kåtskapen med et tvilsomt stykke hunkjønn. Minst ti år eldre, sikkert, med sigarettrynker rundt munnen. Sju minutter på handicaptoalettet, og nå kryper lumske mikroorganismer rundt i den skitne underbuksa hans.

Fra tilskuerplass er det også god utsikt til den nybarberte mannen i setet foran, ikledd sin mest presentable, svarte dress. På mobilen lyser et bakgrunnsbilde av et lite barn i regnbuefarget badetøy. Det er selvfølgelig ikke hans eget. Ikke sjans. Han har surfet på nettet regelmessig siden han ble singel og fikk masse fritid, og har skrevet en lang liste over nettsteder å runke til. For noen uker siden kjøpte han seg kameramobil med god oppløsning for å knipse klare bilder i skjul, og med sin glattkammede advokatsveis og ryddige ytre, er det ingen som engang kommer på å plassere han på lista over potensielle overgripere.

Mannen på tilskuerplass nest bakerst i bussen kniper øynene igjen for å holde tilbake et latterhikst. Neseborene vibrerer av innestengt fryd, og han må blinke bort lattertårer som trenger seg frem. Han har kjørt denne bussen en evighet, og blitt introdusert for verden på nytt. En virkelighet skjult like under en tynnslitt overflate. En fasade så nær ved å smuldre bort at det nesten er latterlig enkelt å skjelne det som gjemmer seg bak, om man bare ser godt nok. Mannen nest bakerst i bussen har lenge hatt muligheten til å betrakte seg fram til kjernen hos disse ynkelige vesnene. Avsløre deres tarvelige jeg.

Deres mantra er kompensasjon. Samtlige av de som stiger på og av bussen fram til endestasjonen, har alle noe å veie opp for. De er alle utskudd som må godtgjøre seg selv og sine småligheter på et eller annet vis for å gli inn i mengden, komme i likevekt. Akkurat som mennene som pumper jern i helsestudio. De har alle ereksjon på størrelse med en tommel. Garantert. Tiggerkvinnen med sekretærdrakten, kvinnejegeren med herpes, fyren med barnepornoen, de er alle avvik, men visker ut litt av sin usselhet ved å hode hodet hevet og fremstå som den jevne borger på utsiden. Den gode svigersønnen. Den pliktoppfyllende datteren. Den ynkelige løgnen.

Det begynner å bli mørkt, og mannen på tilskuerplassen nest bakerst, har vendt blikket mot skyggene utenfor og sunket hen i egne tanker. I hvert gatelysglimt kan en se det altfor store adamseplet under den veike haka gjøre et lite hopp for hver gang han svelger. Huden glinser av svette og fet dekkstift, klærne er dyre og nystrøket. Idet bussen svinger inn på siste holdeplass våkner de resterende menneskene til liv, gjesper dårlig ånde, og samler bagasje og jakker for å begi seg ut i bynatten. Fra tøybagen på tilskuerplass ramler et blekgult bh-innlegg ut og blir tråkket på og sparket nedover midtgangen. Mannen gjør som alle andre og ignorerer det fullstendig på vei ut, tenker «ikke min. Seriøst.»

3 kommentarer

bangyourhead

01.okt.2010 kl.19:21

Fantastisk, rett og slett. Har du skrevet det selv?

Syringe

02.okt.2010 kl.00:06

Haha, ja. Noen ganger blir man så rastløs at man faktisk finner fram god gammeldags penn og papir, og setter seg på gulvet og skribler. Så dette er rett og slett et resultat av kjedsomhet :P

bangyourhead

02.okt.2010 kl.00:48

Vel det må jeg si, det er flott når du kjeder deg! Nå har jeg glemt hva du studerer, men jeg regner med det satser på skrivingen, for dette kan du, åpenbart.

Skriv en ny kommentar

Syringe

Syringe

21, Nord-Odal

tedrikkende yeti som lever for (og av) livets små, uvurdelige øyeblikk!

Categories


Archive


hits