Hello me.. Meet the real me.


Fornøyd!

Åherreåherreåherre.

Oppvarming: Best of Megadeth

Lush-konkurranse hos mewkid.net!



Jeg slenger meg selvfølgelig på når det sparkes igang en konkurranse om premieprodukter fra Lush! Jeg oppdaget butikken på Byporten da jeg startet på universitetet i Oslo for et og et halvt års tid siden, men det er først i høst at jeg stakk turen innom for å titte, etter å ha kommet over Lush på nett. Etter det har det blitt mye happydance på veien hjem fram skolen med en papirpose fra Lush i hånda, med alt fra massasjebarer til ansiktsmasker til hudkremer oppi. Jeg har blitt frelst, og mens skapet på badet har blitt gradvis mer velfylt, har studentlommeboka blitt tilsvarende mager av min stadige retur til Mekka. Da blir man ekstra glad for en konkurransemulighet som denne!

Trykk her for å komme til konkurransen, der premien er Lush-produkter for inntil kr. 350,-.

Ønskeliste, såklart:

Innenfor kostandsramma er jeg også:

Smilefjes!

I'm Cool

Jeg ble ikke overrasket da jeg våknet (eheh, ved middagstider) i dag og så at snøen hadde tatt seg til rette utenfor vinduet mitt i løpet av natta. Jeg ble heller overrasket over reaksjonen som ikke kom da jeg kunne legge blikket på årets første ordentlige snøfall. Jeg kikket på det hvite slik jeg gløtter på en av de tilfeldige jeg sitter overfor på t-banen, og som jeg ikke tar nevneverdig notis av før jeg går ubekymret av på neste stopp. Jeg trakk på skuldrene, tasset ned og drakk en kopp te. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kan ha seg.

De siste årene har nervene ligget mer eller mindre utenpå huden fra midten av oktober i frykt for snø, og hver morgen i de påfølgende ukene har jeg pleid å nærme meg vinduet med rasende puls for så å rive gardinene til side og møte faenskapen med rak rygg. Når den da omsider ligger der og stirrer blendende tilbake tar jeg meg i å ule høytlytt, rygge resignert tilbake inn i svartmørket på soverommet og tenke "No way! Det er ikke mulig!". Dette neanderthaler-scenarioet har utspilt seg uten særlig variasjon siden jeg var rundt seksten, og den overveldende tankestrømmen av kroppspolstring, vintersko, isete snørr og glatte fortau har ført til umiddelbar hjerteklapp og svette hender. Denne reaksjonen uteble fullstendig i år, og årsaken gidder jeg ikke spekulere i engang. For en lettelse!

Jeg venter selvfølgelig på den store skjelven - jeg har ennå til gode å faktisk ta på denne kalde massen, og forestiller meg akutt katatoni om jeg skulle finne på å rulle en liten snøball. Men jeg har på følelsen at det kommer til å gå fint om jeg gir det litt tid - et anstrengt forhold trenger alltids litt tilvenning. Jeg er i alle fall utrustet med nyinnkjøpt jakke som holder meg varm, et lager med gode ullsokker og skjerf, og jeg har såpass mye energi for tiden at jeg tror overskuddet kan hjelpe meg å finne noe positivt i de voksende brøytekantene. Jeg tror denne vinteren blir fantastisk bra, og har store forhåpninger om at også julestemninga etterhvert skal komme snikende for første gang siden ungdomsskolen. I wish.





Hva gjør man egentlig om vinteren utenom å drikke kakao og spise klementiner?

Dagens låt:
Stray Cats - Rumble In Brighton
jeg vil ha kjole på.

Gone soft


Jeg passerer Lush hver eneste gang jeg er i Oslo og skal kjøpe min høyst nødvendige morgenkaffe, og skal ha kudos for at jeg har klart å gå forbi butikken utallige ganger uten å legge igjen penger der. Så fant jeg selvfølgelig nettbutikken deres, og har nå erfart at terskelen for å kjøpe ting på nettet er en smule lavere enn når man står der med sedlene i hånda og må betale over disk. Hurra for meg. This better be good.

Og ja, dette var mitt frieri til de hardcore helse-, velvære-, og skjønnhetsbloggerne der ute, så har vi det på det rene.

October lost - måneden som gikk




Samfunnsvitenskapelige metoder av Sigmund Grønmo - bak på boka er innholdet kamuflert som læren om kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse, og redegjørelsen for ulike metoder og teknikker. Kan enkelt oversettes som.. matematikk.
Exphil I - filosofi- og vitenskapshistorie. Bok om mer eller mindre utdaterte tenkemåter til gamle utskudd som Platon, Aristoteles, Hume, Kant og Singer. Og et dusin til.
Opphavsrett av Ole-Andreas Rognstad - en solid fremstilling av opphavsretten (åndsverkloven), samt en behandling av vederlagsordninger, og vern for private håndteringssystemer, thankyouverymuch.

I rest my face.


Denne måneden har jeg hørt et tosifret antall timer på Alice in Chains. Melodiene er rufsete, tekstene er dystre, riffene er seige, stemmen til vokalisten er rå og brutal, og sammen blir det et helt vanvittig bra helhet. Jeg tar meg i å tenke at det nesten er blasfemi å synge med på låtene (selv om jeg ikke kan la være), for avdøde Layne Staley er virkelig the god of grunge, og låtene er så godt som hellige for meg. Selv om de mørke og tungsindige albumene deres kanskje ikke passer alle sinnstemninger, passer de i alle fall utrolig godt nå som kulda er i anmarsj - bare lytt og kjenn! Her følger en kort anbefalingsliste over låter som er verdt å sjekke ut på de beste albumene deres.

Fra albumet Facelift (debutplata, 1990):
Man In The Box - har en av platas aller deiligste riff (og tekst)
It Ain't Like That - så nær man kommer definisjonen på grunge for min del - det er så seigt!
Love, Hate, Love - en drøye seks minutter lang triumflåt for Layne Staleys store stemmeprakt.

Fra albumet Dirt (deres sterkeste plate, 1992):
Dam That River - et hissig spor med høyt tempo til Alice in Chains å være, og refrenget gir frysninger.
Rain When I Die - starter med en nokså svevende, instrumental intro, men sluttdelen river i øra.
Down In A Hole - nedstrippet låt som er så full av sjel og desperasjon at man nesten får tårer i øynene.
Would? - min absolutte favorittlåt av AiC noensinne. Den har faen meg alt, og jeg går aldri lei. Punktum.

Fra albumet Jar Of Flies (akustisk plate, 1994):
Nutshell - en klassiker, og også den mest spilte låta av Alice in Chains på radio - av gode grunner.
Don't Follow - et overraskende spor sunget av backingvokalist Jerry Cantrell. Countryvibber som funker!
I Stay Away  - har en jagende melodi, seigt tempo og innslag av strykeinstrumenter. Og ja, kombinajsonen er herrrlig.


I løpet av denne måneden har det blitt noen hjemmehelger, og når timeplanen står tom, overrasker stadig kjæresten med nyinnkjøpte filmer vi kan kose oss med sammen. Like it.


Robin Hood - jeg hadde visse forventninger til denne filmen, og ønsket at den skulle være et skikkelig episk stykke om legenden som stjal fra de rike og ga til de fattige. Disney-klassikeren om Robin Hood var min store favoritt i barndommen, og jeg gledet meg til å se denne storsatsningen med Russell Crowe i hovedrollen, og hadde et bittelite håp om at han skulle gjøre karakteren verdig - slik jeg husker den. Jeg kan kanskje ikke nekte for at han gjorde en god tolkning, men for meg ble det nedtur. Altfor mange karakterer og altfor mange kompliserte relasjoner mellom dem gjorde at jeg falt av lasset ganske tidlig, og dessuten var han mer politiker og hærfører en velgjører for de fattige. Okei, Disney-filmen jeg husker var kanskje en modifisert barneversjon av legenden, og den Robin Hood jeg har å sammenligne med var strengt tatt en rev. Point is - filmen var ikke etter min smak uansett.


Iron Man II
- SKUFFA! I første film er Robert Downey Jrs tolkning av rollen som Tony Stark mesterlig - han flyter over av sarkasme og likegyldighet, og da jeg først så den på kino konkluderte jeg fort med at Iron Man må være en av de råeste superheltene noensinne. Forventningene til oppfølgeren var derfor skyhøye (noe som aldri er lurt å tillate seg i grunn), og jeg ble desto mer skuffet over det jeg så. Jeg overdriver ikke når jeg sier at samtlige av karakterene snakket i munnen på hverandre i hver eneste dialog, og de sarkastiske kommentarene og den likegyldige holdningen til Stark var overdrevet til det pinlige. Han ble rett og slett en parodi på sin egen karakter. På et punkt i filmen vandret til og med tankene til Kristen Stewarts rolle som Bella i Twilight (!!) - verdens jævligste karakter i historiens mest begredelige filmproduksjon. Denne skuespilleren har et syndrom som gjør at hun ikke klarer å fullføre ord med mer enn to stavelser uten å stamme, nøle eller stotre, og at Tony Stark plutselig har fått samme diagnose fikk jeg smertelig erfare gjennom filmen. Damn it. Jeg vil grine.


9
- animasjonsfilm om en gruppe filledukker i en post-apokalyptisk verden der mennesket har blitt utryddet av maskiner. Jeg hadde aldri hørt om filmen før, og visste derfor ikke hva jeg kunne vente, men ble positivt overrasket. Filmen var kanskje en smule sær (i god forstand), men hva annet kan man vel regne med når Tim Burton er med i produksjonsteamet? Månedens opptur på filmfronten, indeed!

Hva har din oktober vært fylt med?

Autumn Rush



Kakao + irish cream + varm melk + favorittkopp = humørboost i høstkulda.


Megadeth - Breadline 

Les mer i arkivet » Februar 2011 » Januar 2011 » November 2010
Syringe

Syringe

21, Nord-Odal

tedrikkende yeti med forkjærlighet for thrash metal, fargerike strømpebukser, fisehumor, kopper, trondheim og tegneserier.

Categories


Archive


Confessions


Signs of life


hits